THERESE NORTVEDT

Blikk som ikke gir slipp 

 

Therese Nortvedts billedunivers trekker oss inn i en underlig verden av sterke feminine energier. Et indre landskap bebodd av skikkelser som fanger våre blikk uten å gi slipp.  Her dannes fortellinger med dypere symbolske betydninger som aldri helt lar seg gripe.      

I et av hennes verk, datert 2009, møter vi en rekonstruert variant av Theodor Kittelsens eventyrillustrasjon Kvitebjørn kong Valemon, i Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr, fra 1907. 

Der Kittelsen plasserer det underlige paret i en disig skog, plasserer Nortvedt dem i det som synes å være et sløret islandskap. Hvitt og åpent, med søvnlignende dystopiske påminnelser om polarbjørnens rike.

I Asbjørnsen og Moes eventyr stiller bjørnen det ikoniske spørsmålet til prinsessen han bærer på ryggen: «Har du sittet mykere, har du sett klarere?» Spørsmålet som i eventyret kan lenkes til rikdom og høy status, får hos Nortvedt nye relevante nyanser. Man kan tenke seg at bjørnen i hennes maleri spør prinsessen: «Har du noensinne sittet på et mer flyktig og usolid grunnlag, har du noensinne sett klarere - frem i tid?» 

Nortvedt malte sitt bilde under den globale oppvåkningen rundt issmeltingen i Arktis, i det første tiåret av 2000-tallet når media begynte å fylles med bilder av isbjørn på smeltende isflak. Som etter hvert skulle bli blant de viktigste symbolene i klimadebatten. Så utbredt ble motivet at mange kritiske stemmer hevder det har tapt sin opprinnelige ekthet og kraft, for i stedet å ha beveget seg over i sentimentalt føleri.  

Denne utviklingen mot det sentimentale berører Nortvedt ved å trekke inn eventyrets romantiske kjærlighetsfortelling. Hennes referanse til Kittelsens billedmotiv, trekker videre inn følelsesladet barnlig uskyld i form av bjørnens bamse-aktige uttrykk, og den vakre prinsessens kobling til tendre pikedrømmer. Gåtefullt skurrer den snille kjærlige mykheten mot den harde ultra-realistiske virkeligheten forbundet med klimatematikken. Her kan vekkes tanker om barn og uskyldig liv som rammes. Samtidig kan dissonansen mellom mykt og hardt erfares som ironisk distansering til alvoret.  

Nortvedt berører her flere former for håndtering av klima angst. Det myke, lekne og barnlige kan kobles til ufarliggjøring og fortrengning av alvor. Til selvbeskyttende distraherende underholdning. Og ikke minst til en bagatellisering av temaet «isbjørn på smeltende is», som tåredryppende, sentimentalt kitsch. Nortvedt antyder en sammenveving av alle disse former for håndtering. Stemningens hallusinasjonsaktige karakter, kombinert med bjørnens forvirrede mine, kan synes å spøke med både ekte og reell klima angst, samt selvbeskyttende ufarliggjøring.  

Motsigelser og kontraster, mellom parodisk lek og oppriktig alvor, mellom letthet og tyngde, er noe vi gjerne opplever i drømmer. Noe Nortvedts eventyrlige motiver vitner om.  

 

Kombinasjonen av letthet og tyngde gis uttrykk i andre verk med isbjørn motiv. Blant annet et bilde som låner tittel fra den kjente Leonard Cohen sangen Dance Me to the End of Love.  Sangteksten som omhandler dypfølt kjærlighet, inkluderer strofen «Dance me through the panic ‘til I ‘m gathered safely in». I dette maleriet synes piken og bjørnen å danse sammen på isen, iført  muntre farger som klinger merkelig mot en mørk bakgrunn. 

Bjørner kan symbolisere fryktløs styrke, men også moderlig beskyttelse av de vi er glad i. Assosiasjonen til beskyttelse og kjærlighet forklarer ideen bak lekebamser, men også ideen bak dagens populære roseoppsatser formet som bamser. Denne forbindelsen lar seg spore i den underlig lyserøde pelsen til isbjørnen i bildet. 

Rosa fargen gjentas i pikens eterisk gjennomskinnelige kjole. Sammen med flyktige slør av gult skapes her en fargekombinasjon som kan minne om bobler og deres speiling av regnbuens farger. Danner piken og bjørnen sammen en slags boble? Inni den flortynne, lyse spiralen ? Er de i ferd med å lette fra bakken?   

Å befinne seg i en boble betyr gjerne at man er beskyttet mot skade. Eller at man er fullt ut forseglet fra ytre omgivelser som kan være mørke og truende. At dette paret kan synes å være i en boble indikerer også at de to danner en enhetlig helhet. Hvilket er i tråd med billedtittelens referanse til dyptfølt kjærlighet. Her mellom piken og bjørnen, mennesket og naturen?  

 

Å være i en boble kan også lenkes til noe mørkere, noe villedet og substansløst uten forankring i det reelle. Som deriblant distraherende underholdning, flyktig eskapisme eller selvbeskyttende selvbedrag. Til tross for slike bistre forbindelser er bobler likevel vakre, svevende oppover i regnbuens farger, fylt av vel så betydelige lyse assosiasjoner, til håp og optimisme.   

 

Det opprinnelige bildet skapt av Kittelsen til   eventyret om Kvitebjørn, er etter hvert blitt et symbol på Norge. Nortvedt fornyer ikke bare dette symbolet i retning av ideen om Norge som polarnasjon og arena for klimaendringer. I en ny tredelt billedserie fornyer hun også symbolet i retning av nåtidens monarkidebatt.

Den diskré lille kronen på prinsessens hode som vi kjenner fra Kittelsen, har i hennes  billedserie utviklet seg til noe overdimensjonert og gullglinsende. Prinsessens eplefriske utseende hos Kittelsen har forvandlet seg til noe spinkelt, utvisket og gjenferdaktig. 

Og bjørnen har tapt sitt tidligere uskyldsrene uttrykk. Den minner mer om et truende rovdyr. Dens skremmende tomme blikk gjentas på et vis hos prinsessen. Dette i tråd med at bakgrunnen i de tre bildene beveger seg fra fyrig rosa over i mørkere farger, kongeblått og beksvart, i hva synes å være en solnedgang.  Eller en ny begynnelse? 

I Nortvedts billedspråk inngår ofte øyne, som gjerne er gåtefulle og vanskelige å helt tyde.  Ikke sjeldent synes de å stirre inn i en skjult virkelighet hinsides den fysiske. «Det tredje øye» er et fenomen vi minnes om.  Foruten «det onde øye», forbannelsen vi beskytter oss mot ved å stirre tilbake med «det gode øye». Noe man gjerne gjør med hjelp av amuletter. I et av hennes verk har en kvinne ikledt seg en slags rustning tilsynelatende bestående av slike talismaner. Hennes eget blikk er vendt bort. Mens talløse øyne vendt mot oss, iherdig  beskytter mot et mørke hun ikke vil skal slippe inn. 

 

Nina Denney Ness, 

Magister i kunsthistorie / Konservator NMF